Årets VM gikk av stabelen i Ålborg. Løypa var meget hard med veier på kryss og tvers og inneholdt omtrent alle stigninger som finnes i området. Mye smale veier og en god del vind, gjorde det ekstra hardt. Jeg fikk kjørt gjennom det meste av løypa med bil på forhånd, og innså at her må en være langt fremme fra start. Med 226 påmeldte i klasse ville det bli kamp om plassene inn mot bakker og sidevind. Heldigvis var det tørre veier da vi syklet.
Som på Nordsjørittet måtte jeg stille opp i startboksen ca 40 min før start for å få god posisjon ved start. Fikk meg en plass ved gjerdet, slik at jeg kunne hoppe over for å lette på trykket ved behov. Det var heldigvis noen store blomsterpotter på torvet som fikk seg en overdose «surt nedbør» den dagen.
Ut fra start klarte jeg å komme meg i første rekke. Da masterbilen kjørte ble det med en gang satt stor fart. Var med foran og fikk meg noen oppvarmingsdrag før vi skulle ut i sidevinden. Løypa svingte som sagt på kryss og tvers. Det ble mye svinger og akselerasjoner, samt at vi fikk vinden fra forskjellige sider. Klarte hele tiden å holde meg blant de 20 fremste, og slapp dermed trekkspilleffekten bak i feltet. Det ble støtet hele tiden, og til slutt klarte 3 mann å stikke av. Disse holdt faktisk helt til mål. Jeg konsentrerte meg om å holde meg foran, og hadde lite peiling på hvor stort feltet var. Overraskelsen var derfor stor da jeg halveis kikket bak og så at vi var maks 25-30 ryttere igjen i feltet. «Wow, dette går jo bra». Men så begynte krampe å melde sin ankomst. Ganske lett til å begynne med, men verre og verre utover i løpet. Det gjorde det ikke bedre at feltet ikke samarbeidet, men at det ble støtet nesten hele tiden, spesielt i bakkene. Vel halvveis syntes jeg det var langt igjen, spesielt med utsikt til mye smale veier med sidevind og motvind de siste milene. Men så går da milene unna allikevel. Etter hvert satt krampen seg så mye i begge lår, at jeg flere ganger mistet feltet på bakketopper, men bet tennene sammen og kjørte dem inn igjen. Tenkte at jeg kunne jo ikke sykle alene i vinden. Men det var andre også som fikk det tøft, så gruppa minket til ca 20 mann. Et par mil før mål klarte 5 mann å stikke av, så nå var det 8 mann totalt foran oss. Var allikevel en herlig følelse å sitte i en tetgruppe i finalen i et VM. De siste milene ble et slit i motvind, men til slutt nærmet vi oss sentrum og mål. Hadde et håp om å ta spurten i feltet mitt, men beina lystret ikke. Med skrustikke over lårene var det ikke mye som skjedde da jeg prøvde å reise meg for å spurte. Kom inn midt i feltet til en sterk 16.plass. Totalt utslitt både fysisk og mentalt, med et fornøyd glis rundt munnen. Jeg ble med dette beste nordmann, 12 min foran neste. Geir Henning